"Hva kan jeg gjøre?"

Det er som en stor klump i magen ... Den snikende følelsen ...

Alene på Halloween igjen ...

Jeg har sett det komme ... Hva kan jeg gjøre?

Jeg har forsøkt å hinte frempå ...

«Husk at det nærmer seg halloween ...» - «kanskje du skal høre med noen på skolen hva som skjer?» Men det er ikke mye respons ...

Jeg overhører telefonsamtaler med venninner hvor hun spør om hva de skal ... men ingen svarer ...

Jeg hører hun spør om hun kan bli med på et arrangement som en venninne skal på, men svaret er «Nei, for jeg kjenner henne ikke så godt» Og det er vondt.

Igjen bli hun sittende alene med mobilen i hånda og se snapper fra andre om hvordan de feirer og har det gøy.

Hva kan jeg gjøre?

Vi har invitert til arrangementer, men det er ingen som kommer ...

I år igjen ble det en middag, to skrekk filmer og is på bordet ....

En fattig trøst sammen med mamma og pappa.

Dette er en av grunnen til at jeg bestemte meg for å utdanne meg til nevrocoach.

Det å klare og stå i egne følelser i vanskelige situasjoner og ikke minst tåle andre sine følelser er utrolig krevende.

Jeg ønsker for ALT i verden at barna mine skal bli trygge voksne ... men hvordan i all verden skal jeg klare å hjelpe de i møte med den brutale virkeligheten?

Gårsdagen var tøff! Men det er kun en dag! Det betyr ikke at hun er ødelagt for livet, selv om det var kjipt i går.

Jeg bruker teknikker fra coaching til å skille mellom at dette ikke handler om barnet som person, og at vi sammen klarer å stå i utfordrerne sitasjoner på en konstruktiv måte.

Hva kan vi gjøre annerledes som vil hjelpe i en tilsvarende situasjon neste gang den kommer?

Selv om mine følelser selvfølgelig svinger mellom stor frustrasjon, til sinne og har lyst til å kritisere andre. Holder jeg igjen ... Det var vondt, men det gikk bra ...

Jeg har også lyst til å gå i fella med å ta overansvar over sitasjonen, slik at jeg sørger for at hun har det bra og beskytte henne fra alt.

Mye av dette er hvorfor jeg også arrangerer foreldrekonferansen!

 Jeg vet at coaching hjelper og at det er mange som sliter med det samme som meg ...

Så hvordan kan jeg by på hjelp på en måte som gjør det enkelt å motta verktøy, men som ikke koster skjorta?

Jo, jeg har fått tak i en fantastisk gjeng med foredragsholdere som tar opp forskjellige temaer, og som gir konkrete tips og verktøy som du kan bruke i situasjoner som du finner vanskelige.

DET er min måte å kunne hjelpe på denne gangen.

Tre tips som kan hjelpe:

1. Lytte til barnet: Å faktisk lytte til barnet uten å komme med egne meninger, tips eller råd. Rett å slett bare være sammen, førsøke å forstå deres følelser og bekymringer.
2. Ikke la egne følelser ta overhånd: Pass på at det ikke blir et rollebytte, slik at barnet står igjen å måtte ta ansvar for dine følelser og bekymringer opp i det hele.
3. Øv og rollespill på sosiale ferdigheter: Vi alle trenger å øve på å utvikle sosiale ferdigheter som kommunikasjon, samarbeid og konfliktløsning.